Det fins et uttrykk som sier; “å sove som et baby”. Men jeg er usikker på hva som menes med uttrykket. For, da jeg va “ny og ubrukt” bestemte mine foreldre meg for å kalle meg opp etter ulven. Ikke helt uten grunn, jeg ulte hele natten. Heller ingen av mine barn har sovet nevneverdig godt som baby. Diktatoren er nok den værste, men unntak av da odelsjenta slet med kolikk. Det fins haugevis med tips og triks. Men hva som reelt funker opplever jeg som særdeles individuelt. Bilkjøring, byssing, musikk, hjerteslag, vibrasjoner, snakking, bråk, ro, pupp, rutiner, kjølig soverom, mørkt soverom, hudkontakt osv. listen fortsetter i det uendelige. Man får nesten 3 tips pr person man spør. Helt klart at noen av punktene har en effekt, men at det finnes en mirakel-kur (som er lovlig) har jeg ingen tro på.
Selv ble jeg satt på sovemedisin da jeg var 8 mnd, da skulle i det minste min mor sove… Minner om at dette er tidlig -80 tallet. Diktatoren må ha hudkontakt. Bildet over er fra når hun er i ferd med å falle i søvn. Hun behøver ikke ligge inntil oss, men hun må ha hånden på bar hud. Aller helst finner hun noen få hudceller hun kan klype i med sine kirurgiske pinsett-negler. Det gjør dritvondt, men hva gjør man ikke for husfreden…?
Yngste sønnen var veldig var når han sov. Jeg vet nøyaktig hvilke planker som knirker i 2. etasje. Og hvor i trappen jeg må trokke, samtidig som jeg støtter meg i gelenderet på vei ned i hoved etasjen. Skulle noen være så uheldige at det bygget seg opp en nys, så gikk det fort 20 min med å få ham til å sovne igjen. Før ruten over gulvet i gangen oppe, og ned trappen kunne begynne på ny.
Inni magen lever de sitt eget liv, uten påvirkning av lys og døgnrytme. De spiser kontinuerlig, sover når de måtte ønske og har i grunnen ikke så mange ting å ta hensyn til. Så kommer de ut… En helt ny verden, med helt andre rutiner. De skal tilpasses samfunnets klokke, men helt ærlig, det driter babyer stort sett i!
Som egoister og diktatorer finner de fram den store sleiven, og rører i gryta akkurat som det passer dem. Og vi voksne? Vi ser ut som en krysning mellom en zombie og dovendyr med nevrotisk sammenbrudd. Hva menes da egentlig med uttrykket; Sove som en baby?
Jeg kommer i vert fall aldri til å bruke uttrykket om noe positivt. Det har jeg enda til gode og oppleve…
(Dette er mine meninger og observasjoner, intet annet)
Jeg har blitt far 4 ganger, men jeg tørr nesten si at det var først da mine eldste var 3 og 5 år jeg for første gang virkelig ble far. Når man er ung og blir far, så tror jeg mange fedre opplever at det er mødrene som stepper opp og blir på mange måter familiens overhode. Holder orden og struktur, å sørger for at familielivet går som det bør. Slik var det i alle fall for min del, og flere av mine kamerater. Vi menn gjorde for all del en innsats, men vi prioriterte ikke nødvendigvis barna og familien foran så mange andre ting.
Så skjer livet, og plutselig står man alene med ansvaret for barna alene i perioden sin. Men…i all turbulens som skjer, har jeg en litt vågal observasjon å komme med. For i flere slike anledninger har jeg sett at den anonyme arbeidsnarkomanen snu om og blir en noe annerledes mann. De er mer på ballen, de stiller opp i selskap og på flere vis virker nesten mer harmoniske sammen med dem. Og jeg opplever nesten at flere av fedrene nyter det! Koser seg med barna, og stråler som damer pleier å si.
Det var på dette tidspunktet jeg forstod alvoret og hva oppgaven egentlig går ut på. For plutselig blir man tvunget til å omprioritere. På mange måter var det tøft, men på noen måter var det muligens det jeg trengte for min å barnas del. Jeg har alltid vert trygg med barn, og trives godt sammen med dem. Men det er forskjell på å være den som bidrar når det trengs, til å være alt de får i din periode. Jeg kunne naturligvis tenkt meg å gjort om på flere ting i livet mitt. Men akkurat den delen som fulgte med i vårt samlivsbrudd ville jeg aldri vert foruten.
Min mor sa en gang til meg; Det er ikke vanskelig å bli far. Men det er vanskelig å være en…. Jeg er langt fra en perfekt far, jeg har nok det en eiendomsmekler ville kalle “et bra potensiale”. Men det er en del av jobben. Lett er det ikke, det er helt sikkert. Men så lenge vi prøver å bli litt flinkere hele veien så er jeg trygg på at det ikke kan gå helt galt.
Jeg råder ingen til et samlivsbrudd, det er en prosess som virkelig prøver alle involverte. Men det gleder meg når jeg ser dem som gløder litt ekstra når de er sammen med barna etterpå. Da er ikke alt for gjeves. Det som ikke tar livet av oss gjør oss sterkere.
Men en ting er jeg trygg på; jeg kommer til å bli en FANTASTISK bestefar! Når den tiden en gang, laaaaang fram i tiden kommer😉
Som liten besøkte jeg ofte mine besteforeldre, ofte sov jeg over også. Da var et av høydepunktene å mate småfuglene på fuglebrettet.
Nøye fulgte vi med på fuglene som kom for å spise, og det gikk nesten konkurranse i å si hva artene het.
Da jeg fikk mitt eget sted var ikke det å mate småfugler noe av det første jeg startet med. Men stille å rolig som årene gikk kom gleden med å se på småfugler i hagen igjen.
Grunnet kraftig stigende pris på korn, og ellers alt som trengs for å eksistere så var vi ikke sikker på om vi ville prioritere småfuglene denne vinteren. Men mine foreldre mente annerledes, så en koselig hverdags gave av to store sekker med solsikkefrø gjorde at jeg på nytt fylte fórautomaten i hagen. Og det er helt utrolig hvor fort jungelekspressen går! Etter knappe to døgn hadde vi over 10 arter på besøk igjen. Lite spesielle fugler, men spettmeis og granmeis synes jeg er litt ekstra morsomt. Det gir en særegen glede av å se på de små intrigene som utspiller seg i hagen. Kjøttmeisen liker ikke spettmeisen, blåmeisen liker ikke kjøttmeisen, og ingen liker skjæra. Men allikevel får di til et slags samarbeid hvor alle kan få det de ønsker. For det er mat nok til alle, de vet det bare ikke.
Jeg tror nok småfuglene hadde klart seg utmerket godt uten tilskuddet mitt. Men jeg føler meg vel av å gi dem en bekymring mindre i vinter. Samtidig som jeg får nyte synet av dem like utenfor stuevinduet mitt.
Denne gleden håper jeg mine barn vil arve, slik den har gått i arv i vår familie de siste generasjonene. Det er en av de små hverdags gledene som jeg tror berører en på flere plan.
Så til dere som har muligheten; inviter småfuglene inn i hagen. Du vil garantert ikke bli skuffet!
På lørdag var jeg på spasertur med diktatoren i vognen. Hun trengte en blund, og jeg trengte å bevege meg. Fin combo som vi begge setter pris på.
Etter hvert som hun sov, så møtte jeg på en av de snilleste mennene jeg vet om. En godt voksen herre, som jeg via Egersund Jeger- og Fiskeforening har fått gleden av og bli kjent med. Og som jeg har stor respekt for, da han har en enorm kunnskap om fisk og kultiveringsarbeid innen feltet. Rett og slett en rolig, koselig å hyggelig kar.
Vi ser hverandre sjelden, men jeg tar meg alltid tid til en drøs når vi møtes. Det går i løst og fast, og man prøver å få en liten oppdatering i hvordan livet står til.
Kort tid etter at vi starter samtalen kikker han ned i vognen, hvor Duracell-kaninen endelig ligger på lading.
-“Nei jøss. Si meg, er det din?”
-“ja det er nok det” sier jeg og smiler.
Og så kommer det;
-“barnebarn formoder jeg?” Mens han møter blikket mitt med smilende øyne.
-“nei, det er nok dessverre ikke det” sier jeg forsiktig…
På en måte har jeg forventet at den skulle komme, men jeg ble allikevel tatt på senga. Mannen ble naturligvis så forfjamset at han lette nok etter et hull i bakken, men jeg klarte hurtig betrygge han om at jeg tok det med et stort smil. For det kunne jo lett være! Jeg ble far i en alder av 21, og har i dag en datter på 18. Ergo, følger hun meg så triller jeg snart på en ny barnevogn. Men da kan jeg i det minste levere scud-raketten når jeg er forsynt. Eller når jeg har klart å fóre den lille med nok sukker til å kunne starte et brenneri…
Det blir vanligere og vanligere at man starter med små barn i voksen alder. Men jeg må kunne si at jeg er ekstremt glad for at jeg avslutter den geskjeften. Erfaringsmessig er det en stor fordel å bli pappa i godt voksen alder. Men fysiologisk er dette til tider et satans slit som kan knekke både mot og vilje…
Vi styrer ikke skjebnen (heldigvis), og jeg vil ikke være foruten noen av mine barn. Men om jeg kunne forhåndsbestemt hvordan jeg ønsket å lage min fremtid, så hadde den nok neppe vert slik den er i dag. Grått hår og revmatisk lidelse er ikke akkurat det man ser i ukebladene når de intervjuer nybakte fedre… Men, det var min datter som fikk den høyeste flyveturen på sist babysvømming. Så gammel har jeg enda ikke blitt!
Jeg er en mann med mange hobbyer og interesser. Faktisk for mange…
Trenger du et prosjekt, så har jeg ca 19 til salgs. Om det er på grunn av AD/HD eller bare nyskjerrig personlighet aner jeg ikke. Men jeg liker tanken på at “det har jeg ikke prøvd før, det virker interessant”
Men en ting jeg ikke klarer å legge fra meg er jakt. Jeg fikk bli med min Onkel på fuglejakt som guttunge, og det var noe ubeskrivelig med det. Skarv, ender og orrfugl er fortsatt noe av det jeg setter mest pris på å jakte. Men listen har blitt lenger og lenger for årene som har gått.
Da jeg møtte min nåværende kone sa jeg tydelig i fra; Du blir jakt-enke fra 10/8-23/12! Men spør du henne nå vil du få til svar at det snart er jevnt året rundt. “Du finner alltid noe å jakte på”, og det er i grunnen helt rett.
Fellefangst har jeg vert litt av og på, men de siste 4-5 årene har jeg blitt mer og mer glad i det også. Bever og mink står øverst på listen, og sistnevnte sørger for at jeg har noe å gjøre hele året.
Like naturlig som å spise beveren, er det å ha med barna på fellerunden. Om de vil eller ei…
Og det er her det kommer, for er jeg inkluderende pappa? Eller bare litt egoistisk? Jeg inkluderer dem (jeg liker å si det) i mine aktiviteter og interesser. Men jeg liker ikke tanken på å tvinge på dem mine hobbyer. Jeg vil jo helst at de skal få velge seg noen interesser selv. Om det kanskje ikke er mitt førstevalg, så er det allikevel deres valg, som jeg prøver å støtte dem i. Men siden jeg ikke driver med masse hobbyer for barnas skyld, så får de servert mine. Så får de heller si ifra når de blir gamle nok til å kunne snakke om det ikke passer dem. Noe de i grunnen har gjort stilt og rolig alle mann som de blir eldre. Men det hender de glimter til med ønske om en fisketur eller en jakttur. Og da er faren ikke vanskelig å be!
Jeg tror ikke de har tatt skade av alle timene i bæremeisen. Ei heller av alt blod og graps de har vert med på. Og jeg er helt trygg på at mine barn vet utmerket godt hvor maten kommer fra!
Så får jeg bare håpe at når dagen kommer, så selger de ikke våpnene for det jeg har sagt jeg gav for dem…
Når barna er “nye”, altså små, så kan mye av frustrasjonen til oss voksne være barnas mangel på å kunne vise følelser.
Det vil si at de virker veldig “rå”. Enten er de veldig glade, eller så er alt veldig trist. Det mangler et stort spekter med følelser inni mellom. Og skilleveggen som mellom topp og bunn virker til å bestå av et krepp-papir.
Jeg har begynt å betrakte små barn som ufiltrerte. De later ikke, og de er dønn ærlige.
Det kan være en hard pille å svelge fra tid til annen. For mange ganger strekker man seg veldig langt for dem, allikevel får man leppa slengt i retur. Det er rett å slett ikke godt nok.
Min innsats er ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Dekker jeg ikke dine ønskede behov?
Sånn sett kan man si at babyer ikke har gode manerer. Vi lærer jo at vi skal være takknemlige for det andre gjør for oss. Akkurat det driter de flatt i… De er blottet for filter. Det de mener er det du får. Ferdig snakket!
Men på en annen side er det veldig herlig også, man er aldri i tvil om de faktisk mener det de uttrykker. De later aldri som.
Men av og til… bare en sjelden gang… så kunne jeg ønske at de viste oss slitne foreldre bare et snev av empati. Kanskje satt på et høflig smil, selv om de egentlig føler noe annet.
Jeg sitter ofte med et inntrykk av at dagens urbane mennesker skal vise fram sit hverdags glansbilde. Hvor et hvert tilskudd og endring i livssituasjonen blir sett på som et komplemang til den allerede perfekte hverdagen. Vel, slik har jeg sjelden opplevd det. Hverdagen er som å danse med svømmeføtter. Og når man endelig føler at man har funnet en rytme som fungerer noenlunde, ja da skiftes det til høyhælte sko…
“Barn ingen hindring” er en god bok om hvordan man kan klare å få hverdags-dansen til, selv når barna sitter på føttene. Men la oss være ærlige. Barn setter noen pinner i hjulene. Om man vil eller ei, så må man plutselig ta helt andre hensyn enn man var innstilt på. Ikke at det nødvendigvis gjør noe, man må bare omstille seg. For ting må plutselig gjøres på andres premisser.
Jeg er av typen som får noe for meg, så durer jeg på. Men oppdager muligens underveis at dette kan jeg ikke gjøre som jeg hadde sett for meg. Andre ganger går det over all forventning.
Nylig fikk jeg for meg at jeg måtte finne en hund å bli godkjent ettersøksekvipasje med. Som sagt, som startet. Men har man pappaperm, så blir det som det blir. Og blodspor ble gjennomført uten vesentlig trening med hund, og diktatoren i bæremeis.Det gikk som forventet; over all fornuft!
En hardtarbeidende hund, og et skolelys av en baby resulterte i 2. premiering. En stk stolt pappa, som gleder seg til mange flere timer med jakt og bæremeis. Mon tro om hun arver jakt gleden min…?
Oss to, du og jeg. Vi skal finne på allverdens eventyr sammen disse månedene. Kaffibesøk, jaktturer og ellers hva vi skulle finne på.
Mødrene er ofte litt sjalu på dette, siden det er på dette tidspunktet barnet begynner å fungere noenlunde normalt. Spiser noe annet enn bare pupp, leker selv, kryper muligens, og ellers er mer harmonisk. Vel, dette gjelder barn flest. Ikke den vi har klart å avle frem… Hun brekker seg av morsmelkerstatning, kan til nøds spise litt grøt eller hva ellers vi måtte friste med, og skal underholdes mest mulig til en hver tid. Og søvn…? S.W.Y.D kan hun få tattoovert når hun blir gammel nok. (Sleep when tou’re dead)
“Det har hun etter deg!” Og etter litt etterforskning kan jeg vel ikke nekte for det…
Men en ting fungerer som bestilt; hun elsker bæremeisen! Til min store begeistring. Hørselvern har hun heller ikke noe i mot, så dette kan by på noen fantastiske jaktopplevelser ut over høsten og vinteren.
Litt justering på hørselsvernet så er vi klar!
Men det er ikke bare syt og klaging heller. Vi er tross alt utrolig heldige. Både med hvem hun er, og hva vi får gjøre sammen. Det er tross alt ikke alt for mange årene siden faren fikk noen få uker sammen med barnet. Nå får vi kose oss i flere måneder. Og det at disse månedene treffer på høsten, med alt det bringer med seg er en bonus av de sjeldne.
Det har dessverre tatt litt tid å komme i gang igjen med bloggen, men nå starter det for alvor. Følg med!
Vi mennesker mottar informasjon hver dag. Enorme mengder informasjon! Og da kommer kroppens datasystemer inn og sorterer; Viktig informasjon, eller uviktig informasjon?
Denne sorteringen foregår på et lukket kontor, uten at jeg får lov å delta.
Jeg husker telefonnummeret til bestefaren av barndomskameraten min. Men jeg har ingen kjangs å huske klokkeslettet på sønnens fotballtrening. Jeg husker rekkefølgen på kassetten jeg spilte inn i 1991. Men husker jeg de 4 matvarene jeg skulle ha på matbutikken…?
Denne sorteringen er til å bli gal av. Jeg aner ikke hvor mye verktøy jeg har mistet/glemt/lånt bort i løpet av livet. (2 sirkelsager for øyeblikket) Men den tilsynelatende uviktige informasjonen sitter som klister på Påskeføre. Hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at dette kan være evolusjoanelt fornuftig? Ikke aner jeg, men at hukommelse er interessant er helt sikkert!
Henry Gustav Molaison, Eller H.M som han blir omtalt i historiebøkene er vel et av de mest spennende tilfellet av hukommelse. En sykkelulykke i en alder av 10 år utløste epileptiske anfall. Når han er 16 år blir de problematisk kraftige. Og i en alder av 27 sier foreldrene ja til det som skulle bli en av medisinens største oppdagelser. De sier ja til en eksperimentell operasjon, hvor de fjerner “sjøhesten”. Eller Hippocampus som den egentlig heter. H.M husker alt frem til operasjonen, men etter det er det blankt. Livet ut, fram til han dør i 2008!
Korttidshukommelsen er borte. Han husker så lenge som han klarer å konsentrere seg om temaet. Dvs forskerene kan ha en samtale med ham. Men om han “detter ut” slik vi av og til gjør når vi tenker på andre ting, da er det blankt. Helt blankt…
Han ble forsket på så lenge han levde, og han ble beskrevet som alle forskers drøm. Hver dag møtte de opp, og spurte om han ville bli med på et eksperiment? “Dere får ha meg unnskyldt, jeg har ikke gjort dette før” fikk de til svar. Hver dag. Og hver dag satt han like smilende, og gjorde oppgaven. For første gang i hans liv, men for dag nr 1739 for forskeren.
En av oppgavene var å tegne en stjerne som han fikk se via et speil. Hver dag prøvde han, for første gang i hans liv. Men til forskernes forundring, så ble han bedre og bedre til å tegne stjernen! Man oppdaget at det finnes forskjellige typer hukommelse. Den han hadde lært nå het Motorisk hukommelse. Som å lære å sykle; har du først lært det, så sitter det i kroppen. (Mer eller mindre)
Hyperthymesia er motsatt. Det finnes slike mennesker, men gud forby om det er noe jeg ønsker for noen. En gave i noen tilfeller, men et helvete i mange andre sammenheng. Tenk å huske alle gangene du virkelig ha blitt såret. Så godt som om det var i går. Nei da vil jeg heller leve med min selvdiagnotiserde Alzheimers Light.
Dette har nok å gjøre med interesser og hva vi mener er viktig. Men som sagt, jeg kunne tenkt meg å blitt med på det møterommet når disse avgjørelsene blir tatt…
Ps. Har du to Makita batteri sirkelsager som du ikke vet hvem de tilhører. Så er kjangsen stor for at de er mine!
Det er sjelden jeg leser bøker. Faktisk frem til fylte 35 år kunne jeg telle alle bøkene jeg hadde lest på en hånd. Denne boken leste jeg derimot på ca en time. Ikke fordi den var så god at jeg ikke klarte legge den fra meg. Men den var lettlest, og dreide seg om noe som interesserte meg.
Jeg har levd med AD/HD hele livet, og kjenner ikke til noe annet enn hva det innebærer. Men jeg er ikke utlært. Jeg kan ikke alle “tips og triks” for å kunne leve smertefritt og konfliktløst med diagnosen. Dette fordi vi alle er forskjellige. Og da kommer et vanskelig spørsmål inn; Hva er symptomer, og hva er personlighet?
Hvordan min personlighet hadde vert uten diagnosen aner jeg ikke. Men at den er en stor og viktig del av min personlighet er udiskuterbar. Diagnosen fungerer nok mer som en kondensator. Den forsterker bare det som allerede er der. Faktisk tror jeg at begge deler er så sammen flettet, at man kan ikke pirke i den ene, uten at det går ut over den andre. Jeg tenker nå på medisinering. Jeg har prøvd en rekke av de forskjellige typene på markedet. Ikke alle, men en god del har vert utprøvd. Felles er at de hjelper til dels mot den ene delen, men de påvirker den andre delen også. I noen tilfeller så mye at det går på helsen løs…. Jeg har slitt med kraftig depresjon, og mye av det som følger med i den ryggsekken. Og spørsmålet mitt ble til slutt; Hvem tar jeg tablettene for? Meg selv? Eller de rundt meg…? Når svaret ble andre enn meg selv, da var konklusjonen satt. Jeg måtte finne en metode jeg kunne fungere uten medisiner.
Redningen ble ny jobb. Jeg skulle bli sykkelmekaniker! Frem til da hadde jeg bare satt på kjedet på sykkelen min når det hoppet av. Med andre ord så stod jeg foran en rimelig bratt læringskurve. Det har vert svært begrenset hva jeg har lært av tekniske ting hjemme. Jeg har en flink far, han kan mye. Men han er ikke så teknisk av seg. Ekstremt lite for å være helt ærlig… Men på de tingene han kan, så når ikke vi vanlige folk ham til ankelen en gang. Han er litt klassisk der; er det interessant, så setter han seg VIRKELIG inn i det. Er det uinteressant så kan du like gjerne prøve å lære opp en lama til å utføre oppgaven….
Tilbake til jobben. I sykkelverkstedet var det en hel vegg med små skuffer og bokser. De inneholdt alle små dibbedutter og deler man trenger for å fikse en sykkel. Jeg viste knapt hva 10% av delene var for noe. Men dette skulle jeg altså bruke i det daglige. Etter et par uker under min eldre mentors vinger så ble jeg kjent med hva delene var. Men jeg forstod meg ikke på systemet?! Hvorfor stod de som de gjorde? Var det alfabetisk? Farge på boksene? Jeg slet med å innrette meg.
Jeg spurte min arbeidskollega om han var nødt til å ha boksene slik som de stod? Jeg fikk et litt spørrende “nei?” til svar. “kan jeg få ommøblere slik at jeg får de i mitt system?” var neste spørsmål. “Gjør hva faen du vil, men ikke rot!” Ble endelig svar i den saken.
Lørdag kl 13.00 stengte døren i butikken, og arbeidet begynte. Jeg tok ut ALLE boksene og la dem på gulvet. En etter en tok jeg dem opp, tittet på innholdet, og satte den inn der jeg mente det var helt naturlig at den skulle stå. Etter den dagen hadde jeg stålkontroll på hvor tingene var i verkstedet. Jeg tror få andre hadde sett noe mønster eller system, men det betydde ingenting. Det stemte i hodet mitt. Og trengte kompanjongen noe, så ringte han bare. Jeg kunne forklare nøyaktig hvor det var henne. Fra den dagen tok jeg ikke tablettene mer. Jeg trengte ikke medisiner for å ha kontroll på jobb. Ergo, jeg kunne legge den bekymringen vekk. Og plutselig hadde jeg overskudd til å jobbe med meg selv. Det har vert en lang prosess, og på mange måter er jeg ikke i mål. Jeg tviler nesten på at jeg noen gang kommer i mål. Men slik er vel livet.
Boken ble litt som hyllen i butikken med de små boksene. Det var litt rot, men jeg er hellig overbevist om at det var helt riktig i hodet til Magnus, når han var ferdig. Men den fikk meg til å tenke over noen ting. Og det liker jeg.
Hva om du kunne endre bare en ting ved deg, hva ville du endret på?
Jeg hadde endret på tålmodigheten min… Selv om det er spontaniteten min som nok lager mest problemer for meg, og mine nærmeste. Så er det tålmodigheten som gnager mest i meg. Jeg ønsker meg større tålmodighet. Både overfor mine barn, men alt fra politikere til meg selv får gjennomgå på grunn av denne mangelen. Og det er et punkt jeg virkelig ikke klarer å gjøre så mye ved. Jeg skal ikke si jeg har prøvd “alt”, men jeg har prøvd å bruke det jeg har funnet av verktøy og selvhjelps redskaper uten nevneverdig suksess.
Men et punkt jeg har klart å gjøre meg en konkret vane, er når jeg blir sint. Ordentlig sint! Sånn sint som man blir når alt i hele verden føles uretferdig, og man bare ønsker å såre dem det gjelder så hardt man bare kan. Så sint…
Som regel har det vert i sammenheng med diskusjoner om ting som påvirker meg eller de jeg elsker. Og ingenting går mer inn på meg enn når noe føles urettferdig. Da blir pluggene rødglødende!
Normalt da så begynner jeg å skrive. Enten en sms, mail eller noe annet til dem det gjelder. Så sletter jeg første utkast…
Jeg skriver på ny en stund senere. Dette sletter jeg også…
Tredje gang, ofte et helt stykke tid senere. Den sender jeg…
Da har jeg fått gått gjennom alt 100&ørten ganger inni hodet. Og jeg begynner å filtrere ut hva jeg EGENTLIG prøver å si. På en saklig måte. Det blir dårlig mottatt når de første 7 setningene inneholder fler bannskap enn en nordlending kan i en alder av 23.
Jeg har ikke gjort meg ferdig med AD/HD temaet. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått litt ny giv etter å analysere ting som foregår mellom ørene mine.
