Nøye fulgte vi med på fuglene som kom for å spise, og det gikk nesten konkurranse i å si hva artene het.
Da jeg fikk mitt eget sted var ikke det å mate småfugler noe av det første jeg startet med. Men stille å rolig som årene gikk kom gleden med å se på småfugler i hagen igjen.
Grunnet kraftig stigende pris på korn, og ellers alt som trengs for å eksistere så var vi ikke sikker på om vi ville prioritere småfuglene denne vinteren. Men mine foreldre mente annerledes, så en koselig hverdags gave av to store sekker med solsikkefrø gjorde at jeg på nytt fylte fórautomaten i hagen.
Og det er helt utrolig hvor fort jungelekspressen går! Etter knappe to døgn hadde vi over 10 arter på besøk igjen.
Lite spesielle fugler, men spettmeis og granmeis synes jeg er litt ekstra morsomt.
Det gir en særegen glede av å se på de små intrigene som utspiller seg i hagen. Kjøttmeisen liker ikke spettmeisen, blåmeisen liker ikke kjøttmeisen, og ingen liker skjæra. Men allikevel får di til et slags samarbeid hvor alle kan få det de ønsker. For det er mat nok til alle, de vet det bare ikke.
Jeg tror nok småfuglene hadde klart seg utmerket godt uten tilskuddet mitt. Men jeg føler meg vel av å gi dem en bekymring mindre i vinter. Samtidig som jeg får nyte synet av dem like utenfor stuevinduet mitt.
Denne gleden håper jeg mine barn vil arve, slik den har gått i arv i vår familie de siste generasjonene. Det er en av de små hverdags gledene som jeg tror berører en på flere plan.
Så til dere som har muligheten; inviter småfuglene inn i hagen. Du vil garantert ikke bli skuffet!
