Jeg sitter ofte med et inntrykk av at dagens urbane mennesker skal vise fram sit hverdags glansbilde. Hvor et hvert tilskudd og endring i livssituasjonen blir sett på som et komplemang til den allerede perfekte hverdagen. Vel, slik har jeg sjelden opplevd det. Hverdagen er som å danse med svømmeføtter. Og når man endelig føler at man har funnet en rytme som fungerer noenlunde, ja da skiftes det til høyhælte sko…
“Barn ingen hindring” er en god bok om hvordan man kan klare å få hverdags-dansen til, selv når barna sitter på føttene. Men la oss være ærlige. Barn setter noen pinner i hjulene. Om man vil eller ei, så må man plutselig ta helt andre hensyn enn man var innstilt på. Ikke at det nødvendigvis gjør noe, man må bare omstille seg. For ting må plutselig gjøres på andres premisser.
Jeg er av typen som får noe for meg, så durer jeg på. Men oppdager muligens underveis at dette kan jeg ikke gjøre som jeg hadde sett for meg. Andre ganger går det over all forventning.
Nylig fikk jeg for meg at jeg måtte finne en hund å bli godkjent ettersøksekvipasje med. Som sagt, som startet. Men har man pappaperm, så blir det som det blir. Og blodspor ble gjennomført uten vesentlig trening med hund, og diktatoren i bæremeis.Det gikk som forventet; over all fornuft!
En hardtarbeidende hund, og et skolelys av en baby resulterte i 2. premiering. En stk stolt pappa, som gleder seg til mange flere timer med jakt og bæremeis. Mon tro om hun arver jakt gleden min…?
Oss to, du og jeg. Vi skal finne på allverdens eventyr sammen disse månedene. Kaffibesøk, jaktturer og ellers hva vi skulle finne på.
Mødrene er ofte litt sjalu på dette, siden det er på dette tidspunktet barnet begynner å fungere noenlunde normalt. Spiser noe annet enn bare pupp, leker selv, kryper muligens, og ellers er mer harmonisk. Vel, dette gjelder barn flest. Ikke den vi har klart å avle frem… Hun brekker seg av morsmelkerstatning, kan til nøds spise litt grøt eller hva ellers vi måtte friste med, og skal underholdes mest mulig til en hver tid. Og søvn…? S.W.Y.D kan hun få tattoovert når hun blir gammel nok. (Sleep when tou’re dead)
“Det har hun etter deg!” Og etter litt etterforskning kan jeg vel ikke nekte for det…
Men en ting fungerer som bestilt; hun elsker bæremeisen! Til min store begeistring. Hørselvern har hun heller ikke noe i mot, så dette kan by på noen fantastiske jaktopplevelser ut over høsten og vinteren.
Litt justering på hørselsvernet så er vi klar!
Men det er ikke bare syt og klaging heller. Vi er tross alt utrolig heldige. Både med hvem hun er, og hva vi får gjøre sammen. Det er tross alt ikke alt for mange årene siden faren fikk noen få uker sammen med barnet. Nå får vi kose oss i flere måneder. Og det at disse månedene treffer på høsten, med alt det bringer med seg er en bonus av de sjeldne.
Det har dessverre tatt litt tid å komme i gang igjen med bloggen, men nå starter det for alvor. Følg med!
