Det er sjelden jeg leser bøker. Faktisk frem til fylte 35 år kunne jeg telle alle bøkene jeg hadde lest på en hånd. 
Denne boken leste jeg derimot på ca en time. Ikke fordi den var så god at jeg ikke klarte legge den fra meg. Men den var lettlest, og dreide seg om noe som interesserte meg.

Jeg har levd med AD/HD hele livet, og kjenner ikke til noe annet enn hva det innebærer. 
Men jeg er ikke utlært. Jeg kan ikke alle “tips og triks” for å kunne leve smertefritt og konfliktløst med diagnosen. Dette fordi vi alle er forskjellige. Og da kommer et vanskelig spørsmål inn; Hva er symptomer, og hva er personlighet?

Hvordan min personlighet hadde vert uten diagnosen aner jeg ikke. Men at den er en stor og viktig del av min personlighet er udiskuterbar. Diagnosen fungerer nok mer som en kondensator. Den forsterker bare det som allerede er der. Faktisk tror jeg at begge deler er så sammen flettet, at man kan ikke pirke i den ene, uten at det går ut over den andre. 
Jeg tenker nå på medisinering. 
Jeg har prøvd en rekke av de forskjellige typene på markedet. Ikke alle, men en god del har vert utprøvd. 
Felles er at de hjelper til dels mot den ene delen, men de påvirker den andre delen også. I noen tilfeller så mye at det går på helsen løs…. Jeg har slitt med kraftig depresjon, og mye av det som følger med i den ryggsekken.
Og spørsmålet mitt ble til slutt;   
Hvem tar jeg tablettene for? Meg selv? Eller de rundt meg…? 
Når svaret ble andre enn meg selv, da var konklusjonen satt. Jeg måtte finne en metode jeg kunne fungere uten medisiner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Redningen ble ny jobb. Jeg skulle bli sykkelmekaniker! 
Frem til da hadde jeg bare satt på kjedet på sykkelen min når det hoppet av. Med andre ord så stod jeg foran en rimelig bratt læringskurve. Det har vert svært begrenset hva jeg har lært av tekniske ting hjemme. 
Jeg har en flink far, han kan mye. Men han er ikke så teknisk av seg. Ekstremt lite for å være helt ærlig…   
Men på de tingene han kan, så når ikke vi vanlige folk ham til ankelen en gang. 
Han er litt klassisk der; er det interessant, så setter han seg VIRKELIG inn i det. 
Er det uinteressant så kan du like gjerne prøve å lære opp en lama til å utføre oppgaven…. 
 

Tilbake til jobben.  
I sykkelverkstedet var det en hel vegg med små skuffer og bokser. De inneholdt alle små dibbedutter og deler man trenger for å fikse en sykkel. Jeg viste knapt hva 10% av delene var for noe. Men dette skulle jeg altså bruke i det daglige. 
Etter et par uker under min eldre mentors vinger så ble jeg kjent med hva delene var. Men jeg forstod meg ikke på systemet?! Hvorfor stod de som de gjorde? Var det alfabetisk? Farge på boksene? Jeg slet med å innrette meg.

Jeg spurte min arbeidskollega om han var nødt til å ha boksene slik som de stod? Jeg fikk et litt spørrende “nei?” til svar. 
“kan jeg få ommøblere slik at jeg får de i mitt system?” var neste spørsmål. 
“Gjør hva faen du vil, men ikke rot!” Ble endelig svar i den saken.

Lørdag kl 13.00 stengte døren i butikken, og arbeidet begynte. Jeg tok ut ALLE boksene og la dem på gulvet. 
En etter en tok jeg dem opp, tittet på innholdet, og satte den inn der jeg mente det var helt naturlig at den skulle stå. 
Etter den dagen hadde jeg stålkontroll på hvor tingene var i verkstedet. Jeg tror få andre hadde sett noe mønster eller system, men det betydde ingenting. Det stemte i hodet mitt. Og trengte kompanjongen noe, så ringte han bare. Jeg kunne forklare nøyaktig hvor det var henne. 
Fra den dagen tok jeg ikke tablettene mer. Jeg trengte ikke medisiner for å ha kontroll på jobb. Ergo, jeg kunne legge den bekymringen vekk. Og plutselig hadde jeg overskudd til å jobbe med meg selv. 
Det har vert en lang prosess, og på mange måter er jeg ikke i mål. Jeg tviler nesten på at jeg noen gang kommer i mål. Men slik er vel livet. 
 

Boken ble litt som hyllen i butikken med de små boksene. Det var litt rot, men jeg er hellig overbevist om at det var helt riktig i hodet til Magnus, når han var ferdig.    
Men den fikk meg til å tenke over noen ting. Og det liker jeg. 
 

Hva om du kunne endre bare en ting ved deg, hva ville du endret på?

Jeg hadde endret på tålmodigheten min… 
Selv om det er spontaniteten min som nok lager mest problemer for meg, og mine nærmeste. Så er det tålmodigheten som gnager mest i meg. 
Jeg ønsker meg større tålmodighet. Både overfor mine barn, men alt fra politikere til meg selv får gjennomgå på grunn av denne mangelen. Og det er et punkt jeg virkelig ikke klarer å gjøre så mye ved. Jeg skal ikke si jeg har prøvd “alt”, men jeg har prøvd å bruke det jeg har funnet av verktøy og selvhjelps redskaper uten nevneverdig suksess. 
 

Men et punkt jeg har klart å gjøre meg en konkret vane, er når jeg blir sint. Ordentlig sint! Sånn sint som man blir når alt i hele verden føles uretferdig, og man bare ønsker å såre dem det gjelder så hardt man bare kan. 
Så sint…

Som regel har det vert i sammenheng med diskusjoner om ting som påvirker meg eller de jeg elsker. Og ingenting går mer inn på meg enn når noe føles urettferdig. Da blir pluggene rødglødende!

Normalt da så begynner jeg å skrive. Enten en sms, mail eller noe annet til dem det gjelder.    
Så sletter jeg første utkast…

Jeg skriver på ny en stund senere.  
Dette sletter jeg også…

Tredje gang, ofte et helt stykke tid senere. Den sender jeg…

Da har jeg fått gått gjennom alt 100&ørten ganger inni hodet. Og jeg begynner å filtrere ut hva jeg EGENTLIG prøver å si. På en saklig måte. Det blir dårlig mottatt når de første 7 setningene inneholder fler bannskap enn en nordlending kan i en alder av 23.

Jeg har ikke gjort meg ferdig med AD/HD temaet. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått litt ny giv etter å analysere ting som foregår mellom ørene mine.

Ha en god helg!

Har du noen fordommer? 
Det har jeg… 

Men at jeg har fordommer er nesten paradoksalt, siden jeg selv er en kar som lett får fordommer mot meg. Og ofte må jobbe litt ekstra for å vise at jeg er “en ålreit” type.

Førsteinntrykket har enormt mye å si, og hvordan vi leser folk. Ofte basert på inntrykk og tidligere erfaringer. 
Jeg har dårlig erfaring med Franskmenn. Ergo, er du Fransk så har du en jobb å gjøre før du havner på den “riktige” siden i boka mi. Helt hjernedødt egentlig, for vedkommende får lide av at en annen landsmann var frekk og ufin. Denne personen har da ikke gjort noe galt? Ikke enda i hvert fall. 
Men likevel putter jeg han/henne ned noen knepp. 
Det samme gjelder for folk som lesper. Jeg tar dem for å være litt mindre intelligente. En talemåte har absolutt ingenting men hjernen å gjøre, men…   
Jeg er på mange måter flau av at jeg tenker som jeg gjør. Og det er noe jeg jobber med. 
Det er dessverre ikke en bryter man bare kan trykke på. Men jeg tror på at om man er bevisst på sine feil og mangler, så er man i det minste et lite skritt i riktig retning…

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Om man har fordommer mot folkegrupper, utseende, talemåte eller hva det måtte være så tenker jeg at alle fortjener en sjans. En mulighet for å vise hvem man er og hva man kan. Uansett hvem foreldrene er, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra. 
 

Men unntak av de fra Haua… De er det ikke håp for;-)

Ha en fin start på uka!

Glede er så mangt, men den gleden jeg ønsker å formidle om nå, er gleden av å glede andre. 
 

Jeg har jaktet i mange år etter hvert, og jeg har hatt glede av å få utrolig mange fine opplevelser. Både alene, og sammen med andre. 
De senere år har jeg innsett at det gir meg like mye glede av når det lykkes for de som er sammen med meg. Som når jeg lykkes selv. Faktisk aller mest om det er uerfarne eller unge jegere jeg har med. 
Derfor prøver jeg å dytte de jeg har med meg foran meg, slik at de får den beste kjangsen. 
 

Forleden dag var vi på beverjakt. Jeg hadde to gode venner med. Herren i camo var jeg jegerprøveinstruktør for. Og han fikk skutt seg en fantastisk fin bukk på introjakt sammen med meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Det var en av de dagene hvor alt klaffet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Siste deltaker denne kvelden en gladfis av en jente, som det tok noen år før hun kom ordentlig i gang. Men nå er hun for alvor i gang!

“Damene først” heter det. 
Så denne kvelden gjør vi det vi kan for at damen skal trekke det lengste strået. 
Og det gjør hun!

Jeg er stolt, glad og så utrolig takknemlig for at jeg får dele disse opplevelsene med gode venner. Jeg driter i at det ikke er jeg som får fangst.   

Uten min hjelp så hadde det nok ikke blitt fangst, og det gir meg jo en klapp på skulderen. Jeg vet at de drar nytte av min erfaring. 
Men å se gleden andre får når det lykkes er ubeskrivelig. Det gleder meg aller mest.

Den gleden ønsker jeg å spre om meg. Den uselviske nestekjærligheten som dessverre ikke renner over i samfunnet av. Den tror jeg kan være en viktig brikke for menneskeheten. Det går nemlig ikke ann at alle skal være verdensmestere. Men vi kan glede oss over at noen er best i verden til noen ting. Så kan resten være best i å bare være gode. 
 

Beveren ble brukt til opplæring i de neste kommende jegere. Hvor vi lærer å respektere viltet, og hvordan vi tar vare på det vi velger å høste.

For snart 17 år siden oppdaget vi at vi ventet barn igjen. Og etter noen måneder så kom ultralyd bildet på skjermen. Det var ingen tvil, det var en gutt! 
Stolt over nyheten, så skulle informasjonen videreformidles. Foreldre først, så besteforeldre og alt annet av familie og venner. 
 

Min farfar kom med sitt sedvanlige smil; “Nåh Ulf, hva blir det?”

“Mann inn, mann ut” sa jeg med et glimt i øyet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Uff ja, hvem mon som ryker denne gangen…”

Jeg ble helt dårlig. Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten. Jeg tenkte i en småpervers humoristisk retning. Ikke slik som de gamle gjorde, hvor det var et uttrykk på at når et nytt liv kommer, så er det tid for at andre skal reise. 
 

Han ble glad over nyheten, men jeg må si at jeg har vert varsom med bruken av det uttrykket i ettertid.

I kvell sitter jeg med en gravøl. Det var tiden for å takke forvell med et familiemedlem. 
En trofast pelskledd skapning på 4 bein. 
Han ble knapt 8.5 år gammel, før avgjørelsen ble tatt. Helsemessige plager over flere år ble toppet da han mistet hørselen. 
Vi to har jaktet sammen siden han oppdaget trollfuglen. Over 250 rugder har falt for ham, og jeg tør ikke tenke på hvor mange timer vi har i heia sammen.

Det er merkelig å sitte her nå. Jeg har vert rimelig klar på at når dagen kom, så skulle vi to, (som mange ganger før) ta turen i marken å lete etter Rugder. Men denne dagen skulle jeg komme alene hjem. Han skulle få avslutte tilværelsen slik jeg ville ønsket det.

Slik ble det ikke.

Når dagen nå viste seg, så begynte følelsene å krype frem. Jeg var ikke klar for denne delen, jeg hadde ikke tatt høyde for det momentet. Men det skjedde, og jeg innså at den avslutningen jeg hadde sett for meg var jeg ikke mann nok til å gjennomføre. 
Det ble en fin avslutning allikevel, verdig. Mye bedre enn hva jeg hadde klart i dag. Rolige og trygge veterinærer hjalp oss begge så godt de kunne.  Og nå hviler du der solen skinner helt på slutten av dagen. 
 

Matskålen står tom i kvell. Ingen tigger etter kveldsmat og tissetur i hagen. 
 

Huset er tomt. 
 

Jævlig tomt.

Jeg begynte å rote med de store emnene på bloggen, og det resulterte i fullstendig stopp… “tradisjon og tro” skulle være temaet. Alle mine barn er døpt, selv om jeg personlig ikke er verken kristen eller tilhenger av annen religion. 
Men jeg innser at disse store temaene blir for omfattende. Jeg klarer ikke formulere det enkelt nok, og det hele ender opp med å renne ut i sanden…. 
Så, jeg går tilbake til hva jeg opprinnelig ønsket med bloggen; små temaer, med en liten vri. Helst humoristisk. 
 

Men! Ja, Silja er blitt døpt. Hun sover bedre på nettene, Ada Emilie har blitt myndig, og havdisen er tilbake. 
 

Sistnevnte resulterer i at jeg blir tvunget i kne… Det er helt utrolig hvordan dis, skodde, torden, høytrykk og lavtrykk kan påvirke hverdagen min som den gjør. Men nå om dagen skulle jeg nesten ønske jeg var en hest… Det kjennes nesten ut som om jeg har løpt maraton, for så å gå rett på helsestudio for styrketrening. 
Jeg hater kroppen min akkurat nå. 
Jeg ønsker meg en ny kropp til 40 års dagen min. Kanskje en delekropp? Jeg ønsker meg en skjerpa fra Himalaya til delekropp. 
Han trenger ikke være høy og mørk en gang. Om han er 1.50 og blodfattig så er det godt nok! 
Sånn, det var dagens syting.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det er vår, og uten tvil årets fineste tid. Alt yrer og gror. 
Jeg festet en fuglekasse like utenfor stuevinduet, å gjett om den har underholdningsverdi?! 
6 arter har vist interesse for kassen, men Pilfinken vant til slutt loddtrekningen. 

Men å ha Svartmeis på listen var særdeles morro! 
Håper dere har hatt en deilig påske, så takker vi Herren for alle fridagene han har ordnet.