Glede er så mangt, men den gleden jeg ønsker å formidle om nå, er gleden av å glede andre.
Jeg har jaktet i mange år etter hvert, og jeg har hatt glede av å få utrolig mange fine opplevelser. Både alene, og sammen med andre.
De senere år har jeg innsett at det gir meg like mye glede av når det lykkes for de som er sammen med meg. Som når jeg lykkes selv. Faktisk aller mest om det er uerfarne eller unge jegere jeg har med.
Derfor prøver jeg å dytte de jeg har med meg foran meg, slik at de får den beste kjangsen.
Forleden dag var vi på beverjakt. Jeg hadde to gode venner med. Herren i camo var jeg jegerprøveinstruktør for. Og han fikk skutt seg en fantastisk fin bukk på introjakt sammen med meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Det var en av de dagene hvor alt klaffet.
Siste deltaker denne kvelden en gladfis av en jente, som det tok noen år før hun kom ordentlig i gang. Men nå er hun for alvor i gang!
“Damene først” heter det.
Så denne kvelden gjør vi det vi kan for at damen skal trekke det lengste strået.
Og det gjør hun!
Jeg er stolt, glad og så utrolig takknemlig for at jeg får dele disse opplevelsene med gode venner. Jeg driter i at det ikke er jeg som får fangst.
Uten min hjelp så hadde det nok ikke blitt fangst, og det gir meg jo en klapp på skulderen. Jeg vet at de drar nytte av min erfaring.
Men å se gleden andre får når det lykkes er ubeskrivelig. Det gleder meg aller mest.
Den gleden ønsker jeg å spre om meg. Den uselviske nestekjærligheten som dessverre ikke renner over i samfunnet av. Den tror jeg kan være en viktig brikke for menneskeheten. Det går nemlig ikke ann at alle skal være verdensmestere. Men vi kan glede oss over at noen er best i verden til noen ting. Så kan resten være best i å bare være gode.
Beveren ble brukt til opplæring i de neste kommende jegere. Hvor vi lærer å respektere viltet, og hvordan vi tar vare på det vi velger å høste.