Det har gått over 2 uker siden sist innlegg, så jeg får prøve å gjøre bot på det.
Familien har hatt Covid, og på en måte er det greit. Vi har vert skeptiske til hvordan de minste uvaksinerte i huset ville reagere på viruset. Men så langt ser det bra ut.
Helsen er en viktig faktor til hvordan vi har det, takler ting og hvordan vi planlegger fremtiden.
Jeg for min del har fått 2 av disse “mote” diagnosene; AD/HD og Fibromyalgi….
Fibromyalgi diagnosen har jeg hatt i vel 4 år nå, mens AD/HD diagnosen (eller bokstavsyken som jeg liker å kalle det) har jeg hatt i 22 år. Sistnevnte har gitt meg en del utfordringer i både barndom, ungdomstid og voksen alder.
Som voksen har de største utfordringene vert spontaniteten, og i senere tid rastløsheten i sammenheng med fibromyalgi diagnosen. De to går ikke nevneverdig godt sammen…
Å ha 10 TV kanaler på i hodet samtidig er utfordrende nok, om man ikke skal ha smerter å ubehag på samtlige av disse kanalene.
Heldigvis har jeg ikke alltid smerter. Jeg har gode og dårlige perioder. I de gode periodene merker jeg ikke noe serlig til hele diagnosen. Men så fort vi får et kraftig væromslag, jeg drikker mer enn 2 øl, spiser svin ect så er sannsynligheten stor for at jeg får noen dårlige dager.
Og da er komboen min noe dritt!
Man kan klare å takke mye smerter om man bare har et overskudd til å takke det med. Men siden søvn er oppskrytt, så blir reservelageret av overskudd på størrelse med en ert. Og som dere skjønner blir dette en ond sirkel med bokstavsyke, smerter på alle kanaler, og uten mulighet for å klare å hente seg inn. Noe dritt rett å slett…
Dette har gjennomsyret kroppen min de siste par ukene. Og det har ført til at å gjøre akkurat dette har blitt et ork.
Når jeg bestemte meg for å starte bloggen var det på det grunnlaget at det skulle gi meg noe. Og i de siste par ukene har jeg kjent på at det har kostet meg mer enn det har gitt meg. Så derfor har jeg valgt å vente til det føltes greit å fortsette.
For å vase vekk hodet er det viktig å ha noe positivt å fokusere på. Der har familiens voksne sammen med yngste sønn funnet en felles aktivitet som etter hvert tar mer oppmerksomhet enn jeg ønsker å innrømme… Pokemon Go!
Dette spillet sverget jeg på at jeg aldri skulle laste ned. Det varte helt til jeg ble tvunget av Jr, for han trengte en ny venn i et oppdrag. Da var det gjort… Kombinert med familie i Danmark som er i en liga for seg selv, så har dette blitt en mani. Og jeg liker det!
I helgen er en spesiell dag for oss Pokemon zombier. Familien tar den helt ut, og rigger seg i leilighet i byen for å få max utbytte av denne dagen.
Om det er jakt, Pokemon Go, tre dreiing, fugler eller hva som helst, så har jeg alltid et behov for å fokusere på noe. Det gjør at jeg distraherer meg selv, og glemmer at kroppen til tider ikke har det så bra. Dette går selvfølgelig bare opp til et vist punkt, vel er jeg lettlurt, men….
Hvordan har det vert å ha diagnoser i sammenheng med å være far?
vel, strengt tatt så aner jeg ikke. For jeg har jo ikke noe å sammenligne med? Jeg har alltid hatt bokstavsyken, så jeg har jo ikke grunnlag for å uttale meg om hvordan det hadde vert å gått samme veien, bare uten diagnosen. Men jeg vet at den har gitt meg utfordringer.
Jeg er ingen enkel mann å vere gift med, det vet jeg også. Prøv selv å kaste en dabbeball alt du klarer inni stuen, uten å knuse noe. Der har du meg. Jeg er dabbeballen.
At jeg går konen på nervene av og til er igrunnen ok, men når jeg merker at det går negativt ut over barna… Da får jeg vondt. Ikke sikkert jeg reagerer med det samme, men det kverner i meg i lang tid etterpå. Noen ting gir aldri slipp, og da kommer disse 10 TV kanalene inn igjen. Jeg har heldigvis blitt bedre til å be om unnskyldning. Det er ikke noe jeg har blitt opplært nevneverdig godt hjemmefra. Men jeg merker at jeg klarer å la ting gå om jeg gjør meg ferdig med dem. De hjemsøker meg ikke i åresvis.
Fibromyalgi setter mest en brems på hva jeg klarer å gjøre med barna. Aksept for situasjonen har blitt frelsen på den fronten. Jeg har diagnosen, og jeg vet at til tider er jeg rimelig redusert. Det er ikke noe jeg velger, det skjer bare. Jeg har ikke så mye råderett i det daglige, og det gjør det nesten litt bedre.
“Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Dette stemmer på en prikk. Og om jeg ikke klarer ta alle dager med et smil, så hjelper det å vite at det varer ikke for evig.
Jeg pleier å si at; Det er ikke farlig, det gjør bare vondt.
Og slik er det bare…
Jeg kommer nok til å skrive mer om disse tingene inni mellom. Men enn så lenge, så har vi nedtelling til lørdag. Og skulle noen treffe på oss i byen på lørdag, så beklager jeg på forhånd, for jeg har ikke tid til småprat!
Ha en god dag!
