Vi mennesker mottar informasjon hver dag. Enorme mengder informasjon!
Og da kommer kroppens datasystemer inn og sorterer;
Viktig informasjon, eller uviktig informasjon?
Denne sorteringen foregår på et lukket kontor, uten at jeg får lov å delta.
Jeg husker telefonnummeret til bestefaren av barndomskameraten min. Men jeg har ingen kjangs å huske klokkeslettet på sønnens fotballtrening.
Jeg husker rekkefølgen på kassetten jeg spilte inn i 1991. Men husker jeg de 4 matvarene jeg skulle ha på matbutikken…?
Denne sorteringen er til å bli gal av. Jeg aner ikke hvor mye verktøy jeg har mistet/glemt/lånt bort i løpet av livet.
(2 sirkelsager for øyeblikket)
Men den tilsynelatende uviktige informasjonen sitter som klister på Påskeføre. Hvorfor er det slik? Hvordan kan det ha seg at dette kan være evolusjoanelt fornuftig?
Ikke aner jeg, men at hukommelse er interessant er helt sikkert!
Henry Gustav Molaison, Eller H.M som han blir omtalt i historiebøkene er vel et av de mest spennende tilfellet av hukommelse.
En sykkelulykke i en alder av 10 år utløste epileptiske anfall. Når han er 16 år blir de problematisk kraftige. Og i en alder av 27 sier foreldrene ja til det som skulle bli en av medisinens største oppdagelser.
De sier ja til en eksperimentell operasjon, hvor de fjerner “sjøhesten”. Eller Hippocampus som den egentlig heter.
H.M husker alt frem til operasjonen, men etter det er det blankt. Livet ut, fram til han dør i 2008!
Korttidshukommelsen er borte. Han husker så lenge som han klarer å konsentrere seg om temaet. Dvs forskerene kan ha en samtale med ham. Men om han “detter ut” slik vi av og til gjør når vi tenker på andre ting, da er det blankt. Helt blankt…
Han ble forsket på så lenge han levde, og han ble beskrevet som alle forskers drøm. Hver dag møtte de opp, og spurte om han ville bli med på et eksperiment?
“Dere får ha meg unnskyldt, jeg har ikke gjort dette før” fikk de til svar. Hver dag.
Og hver dag satt han like smilende, og gjorde oppgaven. For første gang i hans liv, men for dag nr 1739 for forskeren.
En av oppgavene var å tegne en stjerne som han fikk se via et speil. Hver dag prøvde han, for første gang i hans liv. Men til forskernes forundring, så ble han bedre og bedre til å tegne stjernen!
Man oppdaget at det finnes forskjellige typer hukommelse. Den han hadde lært nå het Motorisk hukommelse.
Som å lære å sykle; har du først lært det, så sitter det i kroppen. (Mer eller mindre)
Hyperthymesia er motsatt. Det finnes slike mennesker, men gud forby om det er noe jeg ønsker for noen. En gave i noen tilfeller, men et helvete i mange andre sammenheng.
Tenk å huske alle gangene du virkelig ha blitt såret. Så godt som om det var i går. Nei da vil jeg heller leve med min selvdiagnotiserde Alzheimers Light.
Dette har nok å gjøre med interesser og hva vi mener er viktig. Men som sagt, jeg kunne tenkt meg å blitt med på det møterommet når disse avgjørelsene blir tatt…
Ps. Har du to Makita batteri sirkelsager som du ikke vet hvem de tilhører. Så er kjangsen stor for at de er mine!
