På lørdag var jeg på spasertur med diktatoren i vognen. Hun trengte en blund, og jeg trengte å bevege meg. Fin combo som vi begge setter pris på.

Etter hvert som hun sov, så møtte jeg på en av de snilleste mennene jeg vet om. En godt voksen herre, som jeg via Egersund Jeger- og Fiskeforening har fått gleden av og bli kjent med. Og som jeg har stor respekt for, da han har en enorm kunnskap om fisk og kultiveringsarbeid innen feltet.
Rett og slett en rolig, koselig å hyggelig kar.

Vi ser hverandre sjelden, men jeg tar meg alltid tid til en drøs når vi møtes.
Det går i løst og fast, og man prøver å få en liten oppdatering i hvordan livet står til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kort tid etter at vi starter samtalen kikker han ned i vognen, hvor Duracell-kaninen endelig ligger på lading.

-“Nei jøss. Si meg, er det din?”

-“ja det er nok det” sier jeg og smiler.

Og så kommer det;

-“barnebarn formoder jeg?” Mens han møter blikket mitt med smilende øyne.

-“nei, det er nok dessverre ikke det” sier jeg forsiktig…

På en måte har jeg forventet at den skulle komme, men jeg ble allikevel tatt på senga.
Mannen ble naturligvis så forfjamset at han lette nok etter et hull i bakken, men jeg klarte hurtig betrygge han om at jeg tok det med et stort smil. For det kunne jo lett være!
Jeg ble far i en alder av 21, og har i dag en datter på 18. Ergo, følger hun meg så triller jeg snart på en ny barnevogn. Men da kan jeg i det minste levere scud-raketten når jeg er forsynt. Eller når jeg har klart å fóre den lille med nok sukker til å kunne starte et brenneri…

Det blir vanligere og vanligere at man starter med små barn i voksen alder.
Men jeg må kunne si at jeg er ekstremt glad for at jeg avslutter den geskjeften.
Erfaringsmessig er det en stor fordel å bli pappa i godt voksen alder. Men fysiologisk er dette til tider et satans slit som kan knekke både mot og vilje…

Vi styrer ikke skjebnen (heldigvis), og jeg vil ikke være foruten noen av mine barn. Men om jeg kunne forhåndsbestemt hvordan jeg ønsket å lage min fremtid, så hadde den nok neppe vert slik den er i dag.
Grått hår og revmatisk lidelse er ikke akkurat det man ser i ukebladene når de intervjuer nybakte fedre…
Men, det var min datter som fikk den høyeste flyveturen på sist babysvømming. Så gammel har jeg enda ikke blitt!

Jeg er en mann med mange hobbyer og interesser. Faktisk for mange…

Trenger du et prosjekt, så har jeg ca 19 til salgs. Om det er på grunn av AD/HD eller bare nyskjerrig personlighet aner jeg ikke. Men jeg liker tanken på at “det har jeg ikke prøvd før, det virker interessant”

Og vips, så har en ny hobby begynt.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Men en ting jeg ikke klarer å legge fra meg er jakt. Jeg fikk bli med min Onkel på fuglejakt som guttunge, og det var noe ubeskrivelig med det. Skarv, ender og orrfugl er fortsatt noe av det jeg setter mest pris på å jakte. Men listen har blitt lenger og lenger for årene som har gått.

Da jeg møtte min nåværende kone sa jeg tydelig i fra; Du blir jakt-enke fra 10/8-23/12!
Men spør du henne nå vil du få til svar at det snart er jevnt året rundt. “Du finner alltid noe å jakte på”, og det er i grunnen helt rett.

Fellefangst har jeg vert litt av og på, men de siste 4-5 årene har jeg blitt mer og mer glad i det også. Bever og mink står øverst på listen, og sistnevnte sørger for at jeg har noe å gjøre hele året.

Like naturlig som å spise beveren, er det å ha med barna på fellerunden. Om de vil eller ei…

Og det er her det kommer, for er jeg inkluderende pappa? Eller bare litt egoistisk?
Jeg inkluderer dem (jeg liker å si det) i mine aktiviteter og interesser. Men jeg liker ikke tanken på å tvinge på dem mine hobbyer. Jeg vil jo helst at de skal få velge seg noen interesser selv. Om det kanskje ikke er mitt førstevalg, så er det allikevel deres valg, som jeg prøver å støtte dem i. Men siden jeg ikke driver med masse hobbyer for barnas skyld, så får de servert mine. Så får de heller si ifra når de blir gamle nok til å kunne snakke om det ikke passer dem. Noe de i grunnen har gjort stilt og rolig alle mann som de blir eldre.
Men det hender de glimter til med ønske om en fisketur eller en jakttur. Og da er faren ikke vanskelig å be!

Jeg tror ikke de har tatt skade av alle timene i bæremeisen. Ei heller av alt blod og graps de har vert med på.
Og jeg er helt trygg på at mine barn vet utmerket godt hvor maten kommer fra!

Så får jeg bare håpe at når dagen kommer, så selger de ikke våpnene for det jeg har sagt jeg gav for dem…

Når barna er “nye”, altså små, så kan mye av frustrasjonen til oss voksne være barnas mangel på å kunne vise følelser.

Det vil si at de virker veldig “rå”. Enten er de veldig glade, eller så er alt veldig trist. Det mangler et stort spekter med følelser inni mellom. Og skilleveggen som mellom topp og bunn virker til å bestå av et krepp-papir.

Jeg har begynt å betrakte små barn som ufiltrerte. De later ikke, og de er dønn ærlige.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det kan være en hard pille å svelge fra tid til annen. For mange ganger strekker man seg veldig langt for dem, allikevel får man leppa slengt i retur. Det er rett å slett ikke godt nok.

Min innsats er ikke god nok?
Er jeg ikke flink nok?
Dekker jeg ikke dine ønskede behov?

Sånn sett kan man si at babyer ikke har gode manerer. Vi lærer jo at vi skal være takknemlige for det andre gjør for oss. Akkurat det driter de flatt i… De er blottet for filter. Det de mener er det du får. Ferdig snakket!

Men på en annen side er det veldig herlig også, man er aldri i tvil om de faktisk mener det de uttrykker. De later aldri som.

Men av og til… bare en sjelden gang… så kunne jeg ønske at de viste oss slitne foreldre bare et snev av empati. Kanskje satt på et høflig smil, selv om de egentlig føler noe annet.