Når barna er “nye”, altså små, så kan mye av frustrasjonen til oss voksne være barnas mangel på å kunne vise følelser.
Det vil si at de virker veldig “rå”. Enten er de veldig glade, eller så er alt veldig trist. Det mangler et stort spekter med følelser inni mellom. Og skilleveggen som mellom topp og bunn virker til å bestå av et krepp-papir.
Jeg har begynt å betrakte små barn som ufiltrerte. De later ikke, og de er dønn ærlige.
Det kan være en hard pille å svelge fra tid til annen. For mange ganger strekker man seg veldig langt for dem, allikevel får man leppa slengt i retur. Det er rett å slett ikke godt nok.
Min innsats er ikke god nok?
Er jeg ikke flink nok?
Dekker jeg ikke dine ønskede behov?
Sånn sett kan man si at babyer ikke har gode manerer. Vi lærer jo at vi skal være takknemlige for det andre gjør for oss. Akkurat det driter de flatt i… De er blottet for filter. Det de mener er det du får. Ferdig snakket!
Men på en annen side er det veldig herlig også, man er aldri i tvil om de faktisk mener det de uttrykker. De later aldri som.
Men av og til… bare en sjelden gang… så kunne jeg ønske at de viste oss slitne foreldre bare et snev av empati. Kanskje satt på et høflig smil, selv om de egentlig føler noe annet.
