Men at jeg har fordommer er nesten paradoksalt, siden jeg selv er en kar som lett får fordommer mot meg. Og ofte må jobbe litt ekstra for å vise at jeg er “en ålreit” type.
Førsteinntrykket har enormt mye å si, og hvordan vi leser folk. Ofte basert på inntrykk og tidligere erfaringer. Jeg har dårlig erfaring med Franskmenn. Ergo, er du Fransk så har du en jobb å gjøre før du havner på den “riktige” siden i boka mi. Helt hjernedødt egentlig, for vedkommende får lide av at en annen landsmann var frekk og ufin. Denne personen har da ikke gjort noe galt? Ikke enda i hvert fall. Men likevel putter jeg han/henne ned noen knepp. Det samme gjelder for folk som lesper. Jeg tar dem for å være litt mindre intelligente. En talemåte har absolutt ingenting men hjernen å gjøre, men… Jeg er på mange måter flau av at jeg tenker som jeg gjør. Og det er noe jeg jobber med. Det er dessverre ikke en bryter man bare kan trykke på. Men jeg tror på at om man er bevisst på sine feil og mangler, så er man i det minste et lite skritt i riktig retning…
Om man har fordommer mot folkegrupper, utseende, talemåte eller hva det måtte være så tenker jeg at alle fortjener en sjans. En mulighet for å vise hvem man er og hva man kan. Uansett hvem foreldrene er, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.
Men unntak av de fra Haua… De er det ikke håp for;-)
Glede er så mangt, men den gleden jeg ønsker å formidle om nå, er gleden av å glede andre.
Jeg har jaktet i mange år etter hvert, og jeg har hatt glede av å få utrolig mange fine opplevelser. Både alene, og sammen med andre. De senere år har jeg innsett at det gir meg like mye glede av når det lykkes for de som er sammen med meg. Som når jeg lykkes selv. Faktisk aller mest om det er uerfarne eller unge jegere jeg har med. Derfor prøver jeg å dytte de jeg har med meg foran meg, slik at de får den beste kjangsen.
Forleden dag var vi på beverjakt. Jeg hadde to gode venner med. Herren i camo var jeg jegerprøveinstruktør for. Og han fikk skutt seg en fantastisk fin bukk på introjakt sammen med meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Det var en av de dagene hvor alt klaffet.
Siste deltaker denne kvelden en gladfis av en jente, som det tok noen år før hun kom ordentlig i gang. Men nå er hun for alvor i gang!
“Damene først” heter det. Så denne kvelden gjør vi det vi kan for at damen skal trekke det lengste strået. Og det gjør hun!
Jeg er stolt, glad og så utrolig takknemlig for at jeg får dele disse opplevelsene med gode venner. Jeg driter i at det ikke er jeg som får fangst.
Uten min hjelp så hadde det nok ikke blitt fangst, og det gir meg jo en klapp på skulderen. Jeg vet at de drar nytte av min erfaring. Men å se gleden andre får når det lykkes er ubeskrivelig. Det gleder meg aller mest.
Den gleden ønsker jeg å spre om meg. Den uselviske nestekjærligheten som dessverre ikke renner over i samfunnet av. Den tror jeg kan være en viktig brikke for menneskeheten. Det går nemlig ikke ann at alle skal være verdensmestere. Men vi kan glede oss over at noen er best i verden til noen ting. Så kan resten være best i å bare være gode.
Beveren ble brukt til opplæring i de neste kommende jegere. Hvor vi lærer å respektere viltet, og hvordan vi tar vare på det vi velger å høste.
For snart 17 år siden oppdaget vi at vi ventet barn igjen. Og etter noen måneder så kom ultralyd bildet på skjermen. Det var ingen tvil, det var en gutt! Stolt over nyheten, så skulle informasjonen videreformidles. Foreldre først, så besteforeldre og alt annet av familie og venner.
Min farfar kom med sitt sedvanlige smil; “Nåh Ulf, hva blir det?”
Jeg ble helt dårlig. Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten. Jeg tenkte i en småpervers humoristisk retning. Ikke slik som de gamle gjorde, hvor det var et uttrykk på at når et nytt liv kommer, så er det tid for at andre skal reise.
Han ble glad over nyheten, men jeg må si at jeg har vert varsom med bruken av det uttrykket i ettertid.
I kvell sitter jeg med en gravøl. Det var tiden for å takke forvell med et familiemedlem. En trofast pelskledd skapning på 4 bein. Han ble knapt 8.5 år gammel, før avgjørelsen ble tatt. Helsemessige plager over flere år ble toppet da han mistet hørselen. Vi to har jaktet sammen siden han oppdaget trollfuglen. Over 250 rugder har falt for ham, og jeg tør ikke tenke på hvor mange timer vi har i heia sammen.
Det er merkelig å sitte her nå. Jeg har vert rimelig klar på at når dagen kom, så skulle vi to, (som mange ganger før) ta turen i marken å lete etter Rugder. Men denne dagen skulle jeg komme alene hjem. Han skulle få avslutte tilværelsen slik jeg ville ønsket det.
Slik ble det ikke.
Når dagen nå viste seg, så begynte følelsene å krype frem. Jeg var ikke klar for denne delen, jeg hadde ikke tatt høyde for det momentet. Men det skjedde, og jeg innså at den avslutningen jeg hadde sett for meg var jeg ikke mann nok til å gjennomføre. Det ble en fin avslutning allikevel, verdig. Mye bedre enn hva jeg hadde klart i dag. Rolige og trygge veterinærer hjalp oss begge så godt de kunne. Og nå hviler du der solen skinner helt på slutten av dagen.
Matskålen står tom i kvell. Ingen tigger etter kveldsmat og tissetur i hagen.
Jeg begynte å rote med de store emnene på bloggen, og det resulterte i fullstendig stopp… “tradisjon og tro” skulle være temaet. Alle mine barn er døpt, selv om jeg personlig ikke er verken kristen eller tilhenger av annen religion. Men jeg innser at disse store temaene blir for omfattende. Jeg klarer ikke formulere det enkelt nok, og det hele ender opp med å renne ut i sanden…. Så, jeg går tilbake til hva jeg opprinnelig ønsket med bloggen; små temaer, med en liten vri. Helst humoristisk.
Men! Ja, Silja er blitt døpt. Hun sover bedre på nettene, Ada Emilie har blitt myndig, og havdisen er tilbake.
Sistnevnte resulterer i at jeg blir tvunget i kne… Det er helt utrolig hvordan dis, skodde, torden, høytrykk og lavtrykk kan påvirke hverdagen min som den gjør. Men nå om dagen skulle jeg nesten ønske jeg var en hest… Det kjennes nesten ut som om jeg har løpt maraton, for så å gå rett på helsestudio for styrketrening. Jeg hater kroppen min akkurat nå. Jeg ønsker meg en ny kropp til 40 års dagen min. Kanskje en delekropp? Jeg ønsker meg en skjerpa fra Himalaya til delekropp. Han trenger ikke være høy og mørk en gang. Om han er 1.50 og blodfattig så er det godt nok! Sånn, det var dagens syting.
Det er vår, og uten tvil årets fineste tid. Alt yrer og gror. Jeg festet en fuglekasse like utenfor stuevinduet, å gjett om den har underholdningsverdi?! 6 arter har vist interesse for kassen, men Pilfinken vant til slutt loddtrekningen.
Men å ha Svartmeis på listen var særdeles morro! Håper dere har hatt en deilig påske, så takker vi Herren for alle fridagene han har ordnet.
Hverdagen har sin sjarm. I hvert fall når den fungerer, på et vis… Det er ganske utrolig hva en relativ stabil nattesøvn gjør med hverdagen. Man finner tilbake til en sinnstilstand som minner om sjelero, som egentlig bare er en helt normal hverdag.
4+ timer nattesøvn, ren luxus. Morgenkaffe i sofaen, men noe hjernedødt på fjernsynet, ubeskrivelig. Overskudd til å vaske dassen, nesten magisk.
Og så kommer øyeblikkene som gjør at man nesten glemmer at man huser en 5.5kg egoistisk diktator; et bedre måltid….
I kvell kom mine besteforeldre på besøk fra Danmark. På så utrolig mange måter er de forbilder jeg vet jeg aldri kommer til å kunne sammenlignes med. Men å sitte rundt bordet, spise fersk sjøkreps og spille kort med hele familien. Det er øyeblikk som virkelig betyr noe.
Vi bor heldigvis på verdens mest stabile plass når det kommer til ustabilt vær. Jordskjelv og tordenvær på en og samme dag?! Jeg kan love dere at leddene mine har sultestreiket i flere dager nå. Det har vært så galt at jeg har vert innom tanken; behøver man EGENTLIG venstre ringfinger…? Og langfinger…?
Verden puttler og går som småbarns far, og endelig føler jeg at hun er i ferd med å finne sin plass i hverdagen. Mange smil blir delt ut, og det gjør opp for alle timene hun får på yogaballen i bæreselen. Bilkjøring er også i ferd med å løse seg, så det går ann å bevege seg av eiendommen. Uten hørselvern…
“Det lager seg for en truen dranker”, får bli ordene jeg tar med meg inn i helgen. Det er jo tross alt barnedåp i vente!
Sang og musikk er noe jeg er vant med hjemmefra. Mor sang godnatt sang, og det samme gjorde mormor og farmor også. Siden mor er Dansk ble kvelds sangen ofte en hun hadde lært da hun var liten. Disse sangene har jeg videreført til mine barn igjen.
Men “bysse-sang” var ikke noe jeg hadde forberedt meg på. Å synge for å roe ned et gråtende barn, ofte for å trøste når de er helt små. Her synger man jo ofte barnesanger…? Vel, de sangene hadde jeg ikke tenkt på. Så da Ada Emilie ble født, og omstendighetene tilsa at nå passer det med en sang. Da sang jeg det jeg kunne; Ingenting.
Ikke som i at jeg ikke sang, men sanger fra bandet “Ingenting”! Fysj å fei, gje faen i det, HIV positiv og Liden ble nynnet mens jeg hurtig forstod at dette ikke inngikk i god oppdragelse… Jeg kunne jo barnesanger, de måtte bare friskes opp. Selv om jeg har en lillesøster som er 11 år yngre enn meg, så var det liksom ikke min jobb å synge for henne.
Jeg husker veldig selektivt, jeg sorterer fort ut hva som er “viktig” informasjon og ikke. Det betyr ikke at jeg husker alt som er viktig, misforstå meg riktig. Jeg har hukommelse som en gullfisk med Alzheimer på uviktig informasjon, og heldigvis litt bedre på det som jeg mener betyr noe. Barnesanger inngikk under kategorien uviktig…
Musikk har alltid vert spilt i huset da jeg vokste opp. Og jeg er sjeleglad for den musikalske dosen jeg har fått. Pink Floyd, Guns‘n Roses, Kim Larsen, Pavarotti og Dire Straits ljomet i høytaleren i forskjellige anledninger. Det samme gjør jeg, musikken setter stemningen, og gjør jobben mye lettere. Om man støvsuger, jobber eller gjør seg klar til fest, så er musikken stort sett på øret. Og mye av tiden spiller jeg musikk jeg vokste opp med. Jeg har dog et par kategorier jeg klarer meg foruten; Jazz og Country må være Guds skapelse, for det krever en høyere forståelse som jeg ikke har.
Satans skaperverk innen musikk ligger mye nærmere mitt hjerte. Metall i de aller fleste kategorier gir en indre ro når det blir litt mye. Når det høres ut til at alle har fått utlevert sine noter, tekster og rytmer. Men de aller helst vil bli fort ferdig for å komme hjem til komlemiddag, da… Da lukker jeg øynene å bare flyter avsted. Helst alene, i bilen eller i sofaen. Og det skal spilles HØYT!
Til snekker arbeid synes jeg klassisk er best. Hans Zimmer passer aller best til pussing og oljing. Men skal jeg male huset (forøvrig like morro som å se spedbarn lide) så spilles Marylin Manson ect. Støvsuging krever Kim Larsen, men skal jeg vaske opp så spilles Five Finger Death Punch.
Å oppdage ny musikk gir meg stor glede. Greta Van Fleet er siste store oppdagelse som spilles jevnlig. Bedre bil musikk skal man lete lenge etter!
Men nå må Kim graves fram i spillelisten, oppvasken står for tur. Ha en god dag!
Det har gått over 2 uker siden sist innlegg, så jeg får prøve å gjøre bot på det.
Familien har hatt Covid, og på en måte er det greit. Vi har vert skeptiske til hvordan de minste uvaksinerte i huset ville reagere på viruset. Men så langt ser det bra ut.
Helsen er en viktig faktor til hvordan vi har det, takler ting og hvordan vi planlegger fremtiden. Jeg for min del har fått 2 av disse “mote” diagnosene; AD/HD og Fibromyalgi…. Fibromyalgi diagnosen har jeg hatt i vel 4 år nå, mens AD/HD diagnosen (eller bokstavsyken som jeg liker å kalle det) har jeg hatt i 22 år. Sistnevnte har gitt meg en del utfordringer i både barndom, ungdomstid og voksen alder. Som voksen har de største utfordringene vert spontaniteten, og i senere tid rastløsheten i sammenheng med fibromyalgi diagnosen. De to går ikke nevneverdig godt sammen… Å ha 10 TV kanaler på i hodet samtidig er utfordrende nok, om man ikke skal ha smerter å ubehag på samtlige av disse kanalene.
Heldigvis har jeg ikke alltid smerter. Jeg har gode og dårlige perioder. I de gode periodene merker jeg ikke noe serlig til hele diagnosen. Men så fort vi får et kraftig væromslag, jeg drikker mer enn 2 øl, spiser svin ect så er sannsynligheten stor for at jeg får noen dårlige dager. Og da er komboen min noe dritt! Man kan klare å takke mye smerter om man bare har et overskudd til å takke det med. Men siden søvn er oppskrytt, så blir reservelageret av overskudd på størrelse med en ert. Og som dere skjønner blir dette en ond sirkel med bokstavsyke, smerter på alle kanaler, og uten mulighet for å klare å hente seg inn. Noe dritt rett å slett…
Dette har gjennomsyret kroppen min de siste par ukene. Og det har ført til at å gjøre akkurat dette har blitt et ork. Når jeg bestemte meg for å starte bloggen var det på det grunnlaget at det skulle gi meg noe. Og i de siste par ukene har jeg kjent på at det har kostet meg mer enn det har gitt meg. Så derfor har jeg valgt å vente til det føltes greit å fortsette.
For å vase vekk hodet er det viktig å ha noe positivt å fokusere på. Der har familiens voksne sammen med yngste sønn funnet en felles aktivitet som etter hvert tar mer oppmerksomhet enn jeg ønsker å innrømme… Pokemon Go! Dette spillet sverget jeg på at jeg aldri skulle laste ned. Det varte helt til jeg ble tvunget av Jr, for han trengte en ny venn i et oppdrag. Da var det gjort… Kombinert med familie i Danmark som er i en liga for seg selv, så har dette blitt en mani. Og jeg liker det!
I helgen er en spesiell dag for oss Pokemon zombier. Familien tar den helt ut, og rigger seg i leilighet i byen for å få max utbytte av denne dagen.
Om det er jakt, Pokemon Go, tre dreiing, fugler eller hva som helst, så har jeg alltid et behov for å fokusere på noe. Det gjør at jeg distraherer meg selv, og glemmer at kroppen til tider ikke har det så bra. Dette går selvfølgelig bare opp til et vist punkt, vel er jeg lettlurt, men….
Hvordan har det vert å ha diagnoser i sammenheng med å være far? vel, strengt tatt så aner jeg ikke. For jeg har jo ikke noe å sammenligne med? Jeg har alltid hatt bokstavsyken, så jeg har jo ikke grunnlag for å uttale meg om hvordan det hadde vert å gått samme veien, bare uten diagnosen. Men jeg vet at den har gitt meg utfordringer. Jeg er ingen enkel mann å vere gift med, det vet jeg også. Prøv selv å kaste en dabbeball alt du klarer inni stuen, uten å knuse noe. Der har du meg. Jeg er dabbeballen. At jeg går konen på nervene av og til er igrunnen ok, men når jeg merker at det går negativt ut over barna… Da får jeg vondt. Ikke sikkert jeg reagerer med det samme, men det kverner i meg i lang tid etterpå. Noen ting gir aldri slipp, og da kommer disse 10 TV kanalene inn igjen. Jeg har heldigvis blitt bedre til å be om unnskyldning. Det er ikke noe jeg har blitt opplært nevneverdig godt hjemmefra. Men jeg merker at jeg klarer å la ting gå om jeg gjør meg ferdig med dem. De hjemsøker meg ikke i åresvis.
Fibromyalgi setter mest en brems på hva jeg klarer å gjøre med barna. Aksept for situasjonen har blitt frelsen på den fronten. Jeg har diagnosen, og jeg vet at til tider er jeg rimelig redusert. Det er ikke noe jeg velger, det skjer bare. Jeg har ikke så mye råderett i det daglige, og det gjør det nesten litt bedre. “Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Dette stemmer på en prikk. Og om jeg ikke klarer ta alle dager med et smil, så hjelper det å vite at det varer ikke for evig. Jeg pleier å si at; Det er ikke farlig, det gjør bare vondt. Og slik er det bare…
Jeg kommer nok til å skrive mer om disse tingene inni mellom. Men enn så lenge, så har vi nedtelling til lørdag. Og skulle noen treffe på oss i byen på lørdag, så beklager jeg på forhånd, for jeg har ikke tid til småprat!
Nattesøvn har blitt et fremmedord. Men frykt ikke, for rådene er mange. Jo fler man spør, jo fler svar, tips og råd får man. -kiropraktor? -Bæresele? -Sukkervann? -Kolikkgrepet? Osv.
Pr nå er jeg i ferd med å få Eigerøys råeste sixpack, og lår som kan få en skøyteløper til å lyse i øynene. Jeg har en bæresele med sneipen i, og sitter på en helseball og dabber mens jeg tråler meg igjennom Netflix og PokemonGo.
Hun skriker heldigvis ikke så mye, men det må skje noe. Blir det stille/rolig så våkner hun opp, og det er på’an igjen…
Men råd er det nok av. Velment er de sågar også. Men når man er så tynnslitt at man holder på de små rutinene som gjør at man kommer seg igjennom det neste døgnet. Da blir ikke alt tatt imot med like stor begeistring.
Værst er når noen kommer med bastante påstander om at “du gjør bare slik”, og klarer å roe henne i 2 min. Godt fornøyd skal di lektere deg om hvor enkelt det er, mens man egentlig har mest lyst å kaldkvele vedkommende. For dette har vert utprøvd, vær du sikker! Når desperasjonen topper seg så prøver man ALT. Kjører bil, støvsuger, bærer, vugger, bysser, synger, kjøper bamser som synger, kjøper bamser som varmer, kjøper bamser med hjertelyd, bæresjal, bæresele. Ja gud vet hva som ikke blir prøvd ut.
Det eneste tipset vi virkelig har hatt glede av er helseballen, eller Yogaballen som det vist også heter. Det at vi slipper å slite hull i parketten, men heller kan sitte å dabbe opp og ned var banebrytende. Plutselig kunne jeg se på fjernsyn på nettene!
Jeg tror foreldre har en evne å “lese” barnet, og situasjonen. Som gjør at man etter hvert finner takten i dansen. Klart det blir noen tråkk på tærne, og kanskje et lite overtråkk også. Men i det store å hele, så kommer man inn i en rytme som gjør at man holder ut et døgn til…
Er det dårlig gjort å planlegge hevn når de små blir tenåringer. Og vil sove lenge i helgene…? Spør for en venn…
Ukene går, og ting stabiliserer seg. Ikke at det er enkelt, for det er det ikke. Men man finner ut at søvn er en valuta med høyere verdi enn både gull og edelsteiner…
Dagen i dag har vert en merkedag som markerer starten på to nye perioder; 1. eldste sønnen Jonathan ble 16 år! og 2. Odelsjenta Ada Emilie bestod teorieksamen til førerkort klasse B. Veldig stolt av dem begge to, og gleder meg til de ruller rundt i hver sine kjøretøy.
Silja er nå en måned gammel, men går du ut fra antall timer søvn vi har fått den siste måneden. Så burde hun ikke vert stort mer enn 9 dager gammel… Vi er tynnslitt og utmattet, men så skjer det noe. Var det et smil??
Plutselig er alt glemt, man er verken trøtt eller sliten! Hjertet smelter, og man blir glad. Oppriktig glad! For tenk om det var det er et menneske inni der?! Ikke bare en gremlin som fryder seg over at du lider. Et smil… smale øyne og en munn som peker oppover. Et symbol på glede og vennlighet. Så lite, men så stort.
Om det er et genuint smil, eller et utrykk for mageknipe er uvisst. Men det spiller ingen rolle. Hun smiler, og det gjør godt.
Av alle uttrykk vi mennesker har, eller grimaser vi gjør, så er dette det jeg setter mest pris på. Et vennlig smil.
Jeg tar Silja på skulderen, går ut i gangen og ned trappen. Men midt i trappen går det et gys ned ryggen, hva om jeg faller nå??
Slike tanker kommer oftere nå enn før. Ikke fordi jeg tror jeg er noe særlig mer ustødig eller klumsete. Men jeg merker at jeg er mer redd for slike situasjoner. Det har nok med erfaring å gjøre, for vi vet alle at ting kan skje. Sannsynligheten er liten, men den er til stede. Og utfallet kan bli stygt…
Det gjør at jeg er litt mer påpasselig når jeg er i akkurat denne situasjonen. Jeg passer på at jeg treffer hvert trinn, og kommer helskinnet ned.
I fjor gikk det ikke helt slik… Trym på da 4 år våknet med vokse verk midt på natten, og som en zombi gikk jeg to etasjer opp. Nappet sønn, pute, dyne og x-antall kosebamser. Alt vel plassert i armene gikk veien ned de to etasjene igjen. Men… Nær toppen av kjellertrappen snubler jeg i dynen… Jeg ser hva som kommer, og slenger meg i panikk rundt for å skjerme sønnen. Det gikk bra, heldigvis. Kun blåmerker, og enda en ny erfaring “rikere”.
Det er ikke mange ting som gjør meg ordentlig redd, men slike ting gjør meg dritredd.
Frykten for ting som ligger instinktivt i oss elsker jeg å utfordre. Noen er redd for slanger, (det er på en måte jeg også) men fascinasjonen for skapningene gjør at jeg trosser frykten. Jeg vet jo at det skal ENORMT mye uflaks til før vi snakker om seriøs skade. Det føles nesten litt godt å være litt redd av og til?!
Men frykten som kommer av at barna, eller andre mann er glad i lider eller skader seg, ja den er i en helt egen klasse… Den frykten er bare jævlig. Og den frykten tror jeg blir sterkere jo eldre mann blir. Man har fått noen aha opplevelser opp gjennom årene, for ting kan gå galt.
Som ung far kan jeg ikke huske jeg var redd for å falle når jeg bar barna mine. Tanken eksisterte ikke! “Man kan ikke gå rundt å bekymre seg for ting som MULIGENS kan skje” har jeg sagt flere ganger. Og jeg står inne for ordene mine, men innser at de kommer krypende. For det er nettop det som skjer. Jeg er redd for at ting KAN skje. Men det KAN jo skje at det ikke skjer..?
Jeg nekter å la frykt begrense hva jeg gjør, men jeg innser at frykt kan styre HVORDAN jeg gjør det.
Men en frykt jeg burde ha, er frykten for min egen helse, kropp og liv. Jeg eier ikke frykt for min egen død. Jeg har nesten et ukomfortabelt rolig forhold til at jeg en dag skal dø. Faktisk er jeg mest redd for om det kommer noe etterpå. Når jeg en dag lukker øynene for siste gang, så skal det være svart! Skulle det allikevel stå noen der, så bør de forberede seg på en illsint Øybu. For da blir jeg forbanna!
