Da jeg ble far for mine to eldste så sa jeg tidlig; Når de blir 18 år er det foten i ræva og ut med dem!
Og nå nærmer dagen seg for odelsjenta med stormskritt. I April blir hun 18 år, og jeg har en bekjennelse å komme med… Jeg er ikke klar…
Hun har sett frem til dagen lenge, og jeg mener absolutt hun er klar til å forlate redet. Hun er et herlig menneske som jeg har all tro på kommer til å klare seg selv ute i den store vide verden. Men er JEG klar for det?
Nei… Jeg gruer meg til når dagen kommer. Som nevnt, ikke fordi jeg ikke har tro på henne. Det har jeg. Men fordi jeg vet ting endrer seg fra da av. Rutinen med når hun kommer og går forsvinner. Og jeg blir på mange måter vingeklippet.
Hun har innsett at det koster penger å leve. Mange penger… Så hun blir nok værende til sommeren når hun begynner i lære, men hun kommer til å danse ut døren dagen før lønnslappen kommer. Vel fortjent.
På en måte blir det herlig, for jeg unner henne dette. Hun fortjener det på mange sett og vis. Hun har vert flink, jobber hardt med skolen, og vet hva hun vil.
Så blir jo min oppgave å gjøre det jeg kan fra sidelinjen. Man elsker jo ikke barna mindre om di går sin egen vei. Snarere tvert i mot. Jeg blir stolt.
Jeg forbereder meg, men det føles allikevel som et samlivsbrudd, selv om jeg er fullstendig klar over at det ikke er det.
Hverdagen blir annerledes, men det er ikke sikkert det er noe negativt. Det kan jo hende at jeg gjør meg best på sidelinjen, mens hun spiller spiss på banen?
Tiden vil vise. Jeg grugleder meg.
Tenk om hun slipper gå i de fellene jeg har gått i? Det hadde vert fint om hun hadde lært noe av mine feil, selv om hun absolutt må få lov å gjøre sine egne. Vi er jo tross alt bare mennesker, og det er slik vi lærer.
