Jeg tar Silja på skulderen, går ut i gangen og ned trappen.
Men midt i trappen går det et gys ned ryggen, hva om jeg faller nå??
Slike tanker kommer oftere nå enn før.
Ikke fordi jeg tror jeg er noe særlig mer ustødig eller klumsete. Men jeg merker at jeg er mer redd for slike situasjoner.
Det har nok med erfaring å gjøre, for vi vet alle at ting kan skje. Sannsynligheten er liten, men den er til stede. Og utfallet kan bli stygt…
Det gjør at jeg er litt mer påpasselig når jeg er i akkurat denne situasjonen. Jeg passer på at jeg treffer hvert trinn, og kommer helskinnet ned.
I fjor gikk det ikke helt slik…
Trym på da 4 år våknet med vokse verk midt på natten, og som en zombi gikk jeg to etasjer opp. Nappet sønn, pute, dyne og x-antall kosebamser. Alt vel plassert i armene gikk veien ned de to etasjene igjen. Men…
Nær toppen av kjellertrappen snubler jeg i dynen…
Jeg ser hva som kommer, og slenger meg i panikk rundt for å skjerme sønnen. Det gikk bra, heldigvis. Kun blåmerker, og enda en ny erfaring “rikere”.
Det er ikke mange ting som gjør meg ordentlig redd, men slike ting gjør meg dritredd.
Frykten for ting som ligger instinktivt i oss elsker jeg å utfordre. Noen er redd for slanger, (det er på en måte jeg også) men fascinasjonen for skapningene gjør at jeg trosser frykten. Jeg vet jo at det skal ENORMT mye uflaks til før vi snakker om seriøs skade. Det føles nesten litt godt å være litt redd av og til?!
Men frykten som kommer av at barna, eller andre mann er glad i lider eller skader seg, ja den er i en helt egen klasse… Den frykten er bare jævlig.
Og den frykten tror jeg blir sterkere jo eldre mann blir. Man har fått noen aha opplevelser opp gjennom årene, for ting kan gå galt.
Som ung far kan jeg ikke huske jeg var redd for å falle når jeg bar barna mine. Tanken eksisterte ikke!
“Man kan ikke gå rundt å bekymre seg for ting som MULIGENS kan skje” har jeg sagt flere ganger. Og jeg står inne for ordene mine, men innser at de kommer krypende.
For det er nettop det som skjer. Jeg er redd for at ting KAN skje.
Men det KAN jo skje at det ikke skjer..?
Jeg nekter å la frykt begrense hva jeg gjør, men jeg innser at frykt kan styre HVORDAN jeg gjør det.
Men en frykt jeg burde ha, er frykten for min egen helse, kropp og liv. Jeg eier ikke frykt for min egen død. Jeg har nesten et ukomfortabelt rolig forhold til at jeg en dag skal dø.
Faktisk er jeg mest redd for om det kommer noe etterpå. Når jeg en dag lukker øynene for siste gang, så skal det være svart! Skulle det allikevel stå noen der, så bør de forberede seg på en illsint Øybu. For da blir jeg forbanna!
