Jeg sitter ofte med et inntrykk av at dagens urbane mennesker skal vise fram sit hverdags glansbilde. Hvor et hvert tilskudd og endring i livssituasjonen blir sett på som et komplemang til den allerede perfekte hverdagen.
Vel, slik har jeg sjelden opplevd det. Hverdagen er som å danse med svømmeføtter. Og når man endelig føler at man har funnet en rytme som fungerer noenlunde, ja da skiftes det til høyhælte sko…
“Barn ingen hindring” er en god bok om hvordan man kan klare å få hverdags-dansen til, selv når barna sitter på føttene.
Men la oss være ærlige. Barn setter noen pinner i hjulene. Om man vil eller ei, så må man plutselig ta helt andre hensyn enn man var innstilt på. Ikke at det nødvendigvis gjør noe, man må bare omstille seg. For ting må plutselig gjøres på andres premisser.
Jeg er av typen som får noe for meg, så durer jeg på. Men oppdager muligens underveis at dette kan jeg ikke gjøre som jeg hadde sett for meg. Andre ganger går det over all forventning.
Nylig fikk jeg for meg at jeg måtte finne en hund å bli godkjent ettersøksekvipasje med. Som sagt, som startet. Men har man pappaperm, så blir det som det blir. Og blodspor ble gjennomført uten vesentlig trening med hund, og diktatoren i bæremeis.
En hardtarbeidende hund, og et skolelys av en baby resulterte i 2. premiering.
En stk stolt pappa, som gleder seg til mange flere timer med jakt og bæremeis.
Mon tro om hun arver jakt gleden min…?
Takk til dommer og fotograf;
Sigbjørn Handeland
Bloggen din virker spennende, scrolla litt igjennom innlegga.
Tusen takk, så gøy å høre!
Håper du svinger innom igjen🙂